– Fiks ferdig plot før jeg begynner, er som å skrive med korsett. Er redd det ville ta strupetak på karakterene mine. Det blir ingen nye årstider av sånt.

        – Jeg vil nok kalle det en psykologisk samtidsroman …

Han tygger på ordene når han sier det, Torkil Damhaug. Vet at det er noe mer der. Noe mellom ordene, som må tolkes. Som det ofte må når en psykiater tar ordet. Gud bedre, mannen er mer enn en forfatter. Har vært lege og ungdomspsykiater. Bohem og bryggeriarbeider. Jeg lar være å følge opp, lar tiden gå. Venter på underteksten. Så forklarer Torkil Damhaug den ultimate ambisjonen: Å skrive en roman som inkluderer tre ulike sjangre.

Litterært kinderegg?

– Jeg forsøker å kombinere den psykologiske romanen om mennesker og relasjoner i vår samtid med den psykologiske thrilleren, der noen gjør noe galt og ender i svært kritiske situasjoner. Så legger jeg til krimelementet, der forbrytelser avdekkes og oppklares, sier han. Det ryktes at han har lagt akkurat dette litterære kinderegget i sin nye roman. Det tok sin tid. Det måtte en ekstra årstid til. En femte årstid.

En original tittel?

– Tittelen ga seg selv. Etter å ha skrevet en kvartett med bøker, der handlingen er lagt til samme område på fire ulike årstider, ville jeg videre. Gå inn i et nytt univers, der trådene sentrerer rundt den gamle bondebygda Hammerdal. Et lite stykke Norge, der det en gang ble bygd en fabrikk, som går med i jappetidas dragsug på 80-tallet og blir liggende som et spøkelsesmonument midt i bygda. Det har skjedd noe grusomt på fabrikken før, i samme øyeblikk som Argentina slo Nederland i finalen i fotball-VM i 1978. Nå skjer det igjen. Kan det være en sammenheng?

Hvordan ble romanen til?

– Jeg begynte på kjernehistorien for 30 måneder siden. Plotet blir til når jeg skriver, først må karakterene på plass. Jeg skrev meg inn i fire sårbare ungdommer, en av dem litt eldre enn resten, og flink til å lede og manipulere. To jenter og to gutter i en alder der stahet og gjennomføringskraft kan føre til fatale avgjørelser. Sier Torkil Damhaug før han tvinger meg ut på de kriminelle, eksistensielle dyp.

Hva er drivkraften din?

– Jeg er opptatt av hvordan enkeltmennesket håndterer sine egne reaksjoner og relasjoner, enten det handler om en ungdom, en far eller en kriminelt belastet person. En femte årstid er full av dilemmaer, ikke bare dagligdagse valg uten konsekvenser. Både ungdommene og Bjørn Lindbekk, politimann og far til en av dem, blir stilt overfor umulige dilemmaer, der resultatet uansett innebærer en konflikt. Den eneste som ikke sliter med dilemmaer, er ondskapens representant. Frank Nitter, livsfarlig og lyrisk, gjør som han vil og kaller seg Årstidenes Herre. Blottet for angst eller frykt, skyld eller sjalusi, you name it.

En desperat fortvilelse

Det er på tide å henge opp noen handlingsknagger. Det går galt med de fire ungdommene i fortellingen, og når Ann, en av dem, forsvinner, starter pappa Bjørn sin egen, private etterforskning. Han blir helten, som gjør feil på feil i etterforskningen. Vi suges inn i den umulige situasjonen, farskapet, den desperate fortvilelsen, handlingstrangen, følelsen av skyld etter en opprivende skilsmisse for mange år siden. Bjørns skjebne blir en drivkraft i romanen, og sørger for en minimal distanse til leseren. Alt skrevet i 3. person. Bortsett fra kapitlene om Ann.

Du levde deg inn i Ann?

– Jeg ville komme Ann inn på livet, og har byttet tid og fortellerposisjon når vi blir kjent med henne. Ved å lese i 1.person nåtid kommer vi tett på Ann, hennes sårbarhet og vilje til å overleve. Dynamikk og rytme i språket forandres, og jeg har kalt kapitlene ”Jeg er Ann”. Å tre inn i sinn og tanker til en 15-årig jente i livsfare var en utfordring, både når det gjelder språk og atferd, men i ettertid ser jeg at det har gjort meg godt som forfatter.

En skrivende medisiner

Det var for ti år siden han kastet loss og satset på å leve av å skrive. Før det var det 15 år i helsevesenet, psykiatri i Lofoten, pleier på Blakstad, bryggeriarbeider på Hansa og lege på Ahus. For ikke å snakke om bohemliv på kafeer i Paris, med et alltid tilstedeværende manus på slep. Voksenlivet startet med studier i litteraturvitenskap og filosofi i Bergen, før han tok medisin og sosialantropologi, og fordypet seg i psykiatri. En svært skrivende medisiner, altså. Så skrivende at det har blitt åtte romaner utgitt på tolv språk.

Finnes Damhaugs metode?

– For meg er det ikke snakk om én metode. Hvert romanprosjekt har sin metode. Jeg gir meg uansett frihet til å utvikle karakterene først, bli kjent med dem, få dem under huden. Jeg har aldri et ferdig plot når jeg begynner, for meg vil det være å kneble karakterene og skrive med korsett. Da jeg skrev En femte årstid, brukte jeg mye tid på ungdommene, og drøyde uvanlig lenge før jeg valgte retning på handlingen. Livet er ofte tilfeldig. Allerede på side én kunne et stolpetreff ledet meg en annen vei. For hva ville skjedd på fabrikken den kvelden i 1978 hvis Rob Rensenbrinks lobb hadde gått stang inn, og ikke stang ut?

Du liker fiktive relasjoner?

– Å være sammen med karakterene er berikende og krevende. Jeg trekkes følelsesmessig inn i skjebnen deres, og blir berørt. Jeg velger å ta det som et godt tegn. Skal leserne mine bli berørt, bør jeg selv ha kjent noe av det samme underveis i skrivingen. Man blir glad i sine karakterer, uansett hvor onde de er. I En femte årstid har jeg også prøvd å se ondskap fra ulike synsvinkler, blant annet ved å følge den nokså hensynsløse Frank Nitter svært tett. Med min bakgrunn er det enkelt å forstå at han ikke bare representerer en ond kraft, men også et levende menneske med sin spesielle livshistorie. Det er grunner til at Nitter er blitt den han er.

Og hvem er Mister Damhaug?

– Du får spørre andre, jeg har min egen oppfatning, og sannheten ligger vel et sted midt i mellom. Jeg har nok i overkant lett for å engasjere meg sterkt, det kan være både en god og en svak side. Jeg vet at jeg er kompromissløs på enkelte ting, men å ha overlevd mer enn 15 år i helsevesenet tyder vel på at jeg kan samarbeide når det kreves. Når det gjelder skrivingen min, er alltid målet å skrive en bedre roman enn den forrige. Uten ambisjoner stagnerer jeg. Å utforske vårt indre univers, både som forfatter og medmenneske, blir jeg aldri ferdig med.

Litterære favoritter

Når han er i siste fase på eget manus, er det kun gleden ved å nå målstreken som gjelder. Akkurat nå ligger de i lesekø, Jonathan Franzen, Michel Houellebecq, Cormac McCarthy. For ikke å snakke om et par norske, Roy Jacobsen, Kristine Næss og Merethe Lindstrøm. Å lese er god trening for å skrive, både fordi man ser hvordan ting kan gjøres og kanskje også ikke bør gjøres. Når Torkil Damhaug leser, er han på leit etter nye grep, nye ideer, nye tanker, ja, kanskje til og med nye årstider?

Hva slags krim leser du?

– Når jeg leser krim, liker jeg forfattere som tillater seg å eksperimentere med sjangeren. Nye måter å fortelle på er spennende, jeg har sett flere slike forsøk i det siste. Flink pike av Gillian Flynn er bare ett eksempel, Til Jacobs forsvarav William Landay et annet. Begge utfordrer krimsjangeren, for meg er det viktigere enn å sette en merkelapp somdomestic noir på romanene. Engelske Renée Knights Avslørt, som kom i 2015, er også et eksempel på en roman som på smart vis tøyer grensene for god, underholdende krim.

Det gode, skånske livet

Det er sen sommerkveld i paddeflate Skåne. Dagens skriveøkt er unnagjort, han glir langs havet på rollerblades, sola brenner i horisonten. Kanskje kommer Lyra halsende etter med tunga i svart asfalt, en flatcoated retriever som er med når naturen inntas på bena, sykkel og ski. Sommerstedet utenfor Ystad er bopel om sommeren sammen med Helen, Torkils ektefelle og stødige testleser. De har to jenter på 14 og 16, han har to gutter på 26 og 27 fra tidlige meritter.

Havet glitrer, Torkil tar et par seige tak og glir mot horisonten. Det er kanskje det livet handler om, enten han skriver eller lever. Å komme videre. Til et annet, uoppdaget sted.